torsdag 30. oktober 2014

Vi har vært på radio!

Den 18. september sto vi frem med vår historie i Norgesglasset på NRK1. Vi snakker om hvordan det er å ikke lykkes med assistert befruktning. Håpet er at andre som sliter ikke skal føle seg så alene, og skape en bevissthet og forståelse om at ikke alle får det til - og hvordan det kan føles. Jeg håper at flere vil våge å være åpne om at de sliter - det synes jeg hadde vært en lettelse. At dette er tabubelagt gjør ingenting godt for noen.
Vi har fått mange positive tilbakemeldinger på intervjuet, både av familie, venner og helt ukjente mennesker. Noe som har varmet veldig. Vi er glade for at vi turte å ta steget!

Her kan du høre programmet. Det ligger ute i 4 måneder til, deretter blir det dessverre fjernet.

søndag 26. oktober 2014

Halvveis i PRIDE-prosessen

Vi er nå halvveis i prosessen mot å bli godkjente fosterforeldre. Vi har vært igjennom fire samlinger, et hjemmebesøk, en samtale, samt en stor skriftlig innlevering. Det er mange følelser i sving, og vi snakker mye om det vi lærer på kurset. For hver samling har vi vel følt mer og mer på hvor stor oppgave det er å være fosterforeldre. Jeg forstår at det ikke er enkelt å oppfostre eget, biologisk barn - men fosterbarn bringer med seg mange ekstra utfordringer, og ofte utfordringer man ikke kjenner til på forhånd. Å være fosterforeldre vil være en livsoppgave, noe man må gå inn for fullt og helt, man må tåle å stå i hardt vær om og om igjen. Samtidig tror jeg det er en veldig givende oppgave å bruke livet på, og det er utfordringer som jeg tror vi ville takle med støtte fra barnevernet og teamet rundt fosterbarnet. Jeg er fremdeles ganske positiv altså.. Mannen er mer midt på treet, og pendelen svinger jo hos oss begge.

Vi synes vi står i veldig vanskelige valg for tiden, men vi får ta tiden til hjelp. Vårt siste IVF-forsøk ved Maigaard har vi besluttet å vente med til våren. Det kjennes godt å ha tatt den avgjørelsen. Da får vi hentet oss inn igjen både fysisk og psykisk, og vi får spart penger. Vi prøver også å innhente mer informasjon om ting som er uprøvd i forsøkssammenheng. Så får vi se hva tiden bringer.

tirsdag 7. oktober 2014

Hvor mye skal man prøve?

I dagens samfunn kan det meste kjøpes for penger. Man tror ofte at man har full kontroll, og kan styre det meste selv. Slik er det imidlertid ikke alltid. Barn kan ikke kjøpes for penger. Man kan kjøpe behandling, men legene kan ikke garantere at man lykkes. Utfordringen for de prøvende parene er hva slags behandling man skal prøve, og hvor mange forsøk man skal gi det. Når skal man stoppe - altså når skal man gi opp? En mor uten barn vil jo ikke gi opp? En mor gir jo ikke opp barnet sitt? Man må jo ha prøvd "alt", for ikke å klandre seg selv senere... Men hvor mye er det å prøve "alt"? Hvor mye energi, tid og penger skal man legge i det? Det finnes jo ikke noe fasitsvar på det, og det er veldig individuelt. Noen greier å legge ned stridsøksen tidligere, og gå videre i livet mot nye mål - mens andre sliter med å gi seg. De blir gående på "vent", tar behandling etter behandling, og bruker store summer på ønskebarnet. De dropper ferier og shopping, og innretter livet sitt etter dette ene målet. Vi prøver vel kanskje å finne en middelvei.. Eller gjør vi egentlig det? Det er jo fremdeles noe som ikke er prøvd... Det er blant annet en klinikk i Helles som tilbyr noe som de ikke gjør andre steder - og jeg vet om noen som til slutt lykkes der.. Ja, og så var det eggdonasjon - kan det være noe? Man kunne jo kanskje også prøvd innsett i naturlig syklus.. Ja, det er fremdeles mye som er uprøvd. Men det er lite hjelp å få fra det norske helsevesenet, veldig få gode råd også. Når man har vært igjennom utredning, samt de 3 forsøkene man får støtte til - så er det slutt, hvis man ikke har lykkes. Hvis man har vært heldig, og har lykkes på 3 forsøk, så har man krav på 3 nye søskenforsøk. Men for dem som ikke lykkes, så er det ikke mer hjelp å få. Da må man søke hjelp på privat klinikk, eller gå til det store utland - og der er det en jungel av klinikker, og vanskelig å finne frem selv.

Da er det vel bare å google, så kanskje man blir noe klokere...

søndag 5. oktober 2014

Mensen - igjen..

Mensen kom dessverre denne gangen også. Det føles urettferdig, og jeg blir lei meg. En gang i måneden blir jeg så til de grader minnet om at jeg ikke får til det som "alle" andre får til. Jeg kunne ønske at jeg kunne slutte og håpe at mensen skal utebli, og at jeg kunne innfinne meg med situasjonen - og gå videre i livet. Men så enkelt er det altså ikke. Hjernen min og kroppen min er fremdeles innstilt på at jeg skal bli gravid.. Den tar liksom ikke hintet. Og jeg kan ikke bare slutte å tenke på det. Selv om jeg ikke vil det selv, så opptar disse tankene hodet mitt nesten hele tiden. Det er en altoppslukende og utmattende situasjon å være i. Jeg er veldig sliten av det. Det blir litt lettere når denne uken er over. Men da er det bare en måned til neste gang.. 

torsdag 2. oktober 2014

Våge å stå frem med sin barnløshet

Ufrivillig barnløshet er et vanskelig tema å snakke om. Både for den som er rammet, men også ofte for dem som omgås den barnløse. Det kan være vanskelig for familien og vennene våre å vite hva de skal si, og hvordan de skal omgås oss på en god måte. Vi er alle forskjellige, og som ufrivillig barnløs må man må finne sin egen måte å takle sorgen på. For oss var det naturlig å være ganske åpne fra starten av. Særlig jeg hadde et stort behov for å dele tanker og følelser med andre, og det å være ærlig om utfordringene føltes riktigere enn å stadig finne på bortforklaringer og hvite løgner. Når man er åpen om dette så får man mange "gode råd". Noen eksempler kan være:

  • Kan dere ikke bare adoptere? Jeg hørte om noen som adopterte, og så ble de gravide!
  • Kan dere ikke bli fosterforeldre? Det er jo så mange barn som trenger gode foreldre!
  • Dere må bare slappe av, og slutte å tenke på det - så sitter'n skal du se!
  • Har dere prøvd wild yam og bidronninggele? Ligge med rumpa høyt? Slimløsende hostesaft? Akupunktur? Avocado og grapefruktjuice? Immundempende medisiner? Blodfortynnende medisiner? 
Lista er lang over gode og velmenende råd...  Det kan være tøft å takle for ufrivillig barnløse. Vi må bare takke for omtanken, og tenke at de ikke kan sette seg inn i vår situasjon, om de ikke har gått igjennom det selv. "Alt" er prøvd, det er vel ingen andre som har så mye kunnskaper om dette enn oss som står midt oppe i det selv. Så et godt råd til dem som kjenner og omgås ufrivillig barnløse, er å lytte. Unngå å komme med gode råd, men vær en god lytter - og respekter at den barnløse kanskje gjentar seg selv. Det er en del av prosessen for å takle situasjonen.

Det hjelper å ha noen og prate med! Det kan være en venninne, en kollega, et familiemedlem, en nabo, eller en terapaut. Jeg synes også det hjelper mye å snakke med partneren. Vi forstår hverandre godt, og har blitt ganske gode på å støtte hverandre i prosessen. Men det er oss, ikke alle forhold er slik. Det å dele utfordringene med andre, gjør ofte at det letter litt på "trykket" - iallfall for meg. Vi opplever å få mye støtte blant folk, og vi har mange som "heier" på oss. Det føles veldig bra! Alt i alt så føler jeg det er mange flere positive sider ved å være åpen, enn at alt skal hemmeligholdes. Man lærer utrolig mye om seg selv og sine relasjoner til andre mennesker, samt om selve prosessen - både fysisk og psykisk. Jeg føler jeg kommer raskere videre i sorgprosessen når jeg snakker om  det, og da kommer jeg også raskere videre i prosessen med å få barn. Man støtter også andre barnløse ved å være åpen, slik at det blir mer normalisert, og tabuer brytes - og det er viktig det! Det er vel nesten viktigst...