tirsdag 23. september 2014

Det første steget videre i livet

Endelig har vi tatt steget videre! Vi er igang med PRIDE-kurs, et kurs som vil forberede oss på å bli fosterforeldre - hvis vi kan og vil dette. Det skal vi finne ut gjennom dette kurset. Det føles veldig godt å være igang med noe annet enn IVF. Kanskje dette kan være noe for oss? Vi har et nytt håp iallfall.. Kurset er samlingsbasert og vil pågå noen måneder. Det jeg sitter igjen med etter de 2 første samlingene er at dette er veldig interessant og spennende, samtidig som det er mye følelser involvert i prosessen. Jeg ble ganske sliten i etterkant av hver samling. Det var mye ny informasjon og kunnskap, samt mye følelser å fordøye. Fremover blir det lesing, og utfylling av livsbok. Det er en ganske omfattende prosess, men jeg tror vi vil lære masse! Noe som også er veldig bra, er at vi møter andre mennesker i lignende situasjoner som oss - noe som føles veldig bra. Vi føler tilhørighet i et fellesskap, og jobber mot et felles mål. Heia!

onsdag 17. september 2014

På radio i morgen!

I morgen snakker min mann og jeg om ufrivillig barnløshet i Norgesglasset på NRK P1! Vår historie er foreløpig ikke en solskinnshistorie - og det er derfor vi ønsker å dele den. Vi synes at det er veldig viktig at også denne siden av assistert befruktning blir belyst i media. Ofte så er det bare solskinnshistoriene som kommer frem. Vi synes det er en viktig sak, og det er noe vi brenner for. Håpet er at dette skal bli mindre tabubelagt med tiden, og dermed lettere å snakke om.

Grunnen til at vi endte opp med å gjøre dette opptaket med NRK, var at mannen min leste artikkelen "Den nådeløse biologien", som bygger på en dokumentar som ble sendt på NRK radio i sommer. Mannen min ble såpass provosert av artikkelen at han sendte en mail til journalisten. Dermed fikk vi et tilbud om å stå frem, om vi orket. Og det gjorde vi. Nå er vi veldig spente på resulatet av opptaket vi gjorde...

Artikkelen finner du her.


mandag 15. september 2014

Det sosiale livet

De aller fleste vennene våre har barn. Det er jo helt naturlig, men for oss føles det ofte vanskelig. I perioder føles det faktiskt helt umulig å omgås dem, fordi vårt eget savn blir så tydelig - og sorgen enda tyngre å bære. Derfor blir vi ganske isolert, og det er ikke bra for oss. Derfor må vi prøve og jobbe aktivt med vårt sosiale liv. Vi har erfart at god planlegging er viktig. At det er lurt å møte en og en familie om gangen, og ikke hele vennegjengen med barn og gravide. Det blir for heftig, og vi blir påminnet vårt eget savn og sorg så mye, at vi vil slite med det i etterkant. Vi har erfart at jevnlig sosial omgang er bedre enn sjeldne møter. En veldig fin ting er å møte andre ufrivillig barnløse, eller par som har slitt lenge og endelig fått det til. Da opplever vi en felles forståelse, og har mye å snakke om. Det er jo ikke naturlig for oss å snakke om bleier, vogner og våkenetter - for det har vi ingen erfaringer om. Og å høre på andres samtaler om slike ting gjør vondt enda verre. Utfordringen er at det er ikke så mange i vår situasjon tilgjengelig... Det er jo veldig forskjellig hvordan vi takler presset, så det er nok mye av årsaken til at det er så stille.. 
Jeg er aktiv i foreningen Ønskebarn, en forening som jobber for ufrivillig barnløse og for fertilitet - der møter jeg heldigvis mange likesinnede. Kafétreffene de arrangerer er gull verdt, når man først våger å komme seg dit:-) 

Besøk fra fosterhjemstjenesten

I dag har vi hatt vårt første besøk fra fosterhjemstjenesten. Jeg var veldig spent på forhånd! Det gikk heldigvis veldig fint. Det var to hyggelige mennesker, og praten gikk lett. Meningen var at de skulle bli bedre kjent med oss, for å avgjøre om vi kan delta på det kommende PRIDE-kurset. Derfor ble det veldig mye snakk om oss, hvem vi er, hva vi gjør, hva vi er opptatt av osv. Det føltes litt rart å snakke så mye om seg selv..

Vi snakket litt om både fosterhjem og adopsjon, og likhetene og forskjellene mellom disse. De nevnte at adopsjon er andre lands barnevernsbarn, og det har jeg faktisk aldri tenkt over... De bærer ofte med seg like mye bagasje som fosterhjemsbarn. Men når man har fosterbarn så har man mer støtte og veiledning i ryggen, enn når man adopterer. Ja, så da fikk vi flere ting å gruble på.

Både vi og huset ble godkjent for kurset. Det føles faktisk som vi er ett skritt nærmere å bli en familie nå. Det er jo ikke sikkert vi blir fosterforeldre, men vi er iallfall igang med en prosess mot å ta et valg på hva vi skal gjøre videre i livet. Det føles veldig bra! Jeg både gleder og gruer meg til kurset, og regner med å måtte ta med en pall av kleenex...




lørdag 13. september 2014

Livet er ikke alltid rettferdig

Telefonen ringer en sen kveld. Det er min beste venninne som vil fortelle meg noe hun har grudd seg til lenge. Hun er gravid. Det er barn nr. 2, og hun er 3 måneder på veg. Vi startet prøvingen lenge før de i det hele tatt hadde vurdert å bli foreldre, og om 6 måneder er de tobarnsforeldre - og vi står tomhendte og alene tilbake. Det er sånn det føles akkurat nå. På den ene siden er jeg veldig glad på hennes vegne. Jeg unner ingen å måtte gå igjennom det som vi gjør nå! På den andre siden er jeg veldig lei meg og sint! Men jeg skjønner jo såpass at folk ikke kan slutte å få barn, selv om vi ikke får det til. Det kommer til å ringe mange flere venner og bekjente med det samme budskapet. Det er noe vi må akseptere og leve med. De negative følelsene vil nok roe seg etterhvert, og de positive vil bli mer fremtredende. Vi skal jo bli "tante og onkel" igjen, og det er veldig hyggelig. Ingenting er som å bli tatt imot med et stort smil og åpne armer når vi kommer på besøk. Det varmer det!


fredag 12. september 2014

Livets fjelltur

Mannen min har så fine betraktninger om ufrivillig barnløshet. Vi er veldig glade i å gå i skogen og i fjellet, fiske og plukke bær. Sæterturer er det koseligste vi kan tenke oss, og gir oss ro og ny inspirasjon. Han beskriver prøvingen som en fjelltur. Folk som får barn raskt, bestiger fjellets høyeste punkt med en gang. Vi som må prøve lenge må gå langs bekkefar, gjennom daler og rundt innsjøer - kanskje må vi også innom noe hytter på veien. Vi opplever mye, og blir mange erfaringer rikere. Vi vil også lære hverandre å kjenne både på godt og vondt - og forhåpentligvis komme sterkere ut av det. Kanskje vil vi ikke nå opp på fjelltoppen i det hele tatt - men det er veien dit som er viktigst. Veien er målet. Selve livet er målet - og det er her og nå. Det er veldig lett å glemme, når savnet etter et barn er størst, og alt føles urettferdig.

torsdag 11. september 2014

Kan fosterhjem være noe for oss?

Og bli fosterforeldre er et alternativ. Vi har vært på et seminar, i regi av foreningen Ønskebarn, om fosterhjem. Her lærte vi mye, og vi fikk en mye større forståelse for emnet. Jeg husker vi gikk derfra i ærefrykt. Wow, det krever mye å være fosterforeldre - for et stort ansvar! Det er ikke noen garanti for at man får beholde barnet, for hvis de biologiske foreldrene skikker seg - så skal barnet tilbake til dem. Det må være traumatisk å miste barnet du har knyttet deg til! Orker vi å risikere det? Samtidig så ble jeg veldig inspirert. Tenk, så fantastisk det må være å få oppleve at et barn vokser opp, og at akkurat du har hatt betydning for barnet. Mye av det samme gjelder jo adopsjon, og da risikerer man jo ikke å miste barnet - men jeg er redd for den ekstremt lange ventetiden på adopsjon... Noen bekjente på min alder vil jo nesten være bestemor før jeg har blitt mor!

I samfunnet vårt er gode fosterhjem veldig viktig. Det er ikke alle barn som har det bra hos sine biologiske foreldre. Alle barn fortjener et godt hjem, samt masse kjærlighet.

På grunn av ventetiden på adopsjon så føler jeg at fosterbarn kanskje kan være noe for oss. Da kan vi forhåpentligvis oppleve å bli foreldre før vi er 40 år, og heller bruke tiden vår på barn - istedenfor på venting. Det gir meg mer mening.
Vi har meldt oss på PRIDE-kurs, et kurs man må gå for å finne ut om man ønsker, og kan bli fosterforeldre. På mandag skal vi ha det første hjemmebesøket av ansatte ved fosterhjemstjenesten. Det blir utrolig spennende, og ganske skremmende. Nå skal vi bli vurdert, og noen skal finne ut om vi er egnet til å være foreldre...

fredag 5. september 2014

Negative forsøk er krevende og tøft

Jeg er utrolig sliten om dagen. Kjenner det veldig godt på kroppen, og i hodet. Blir fort slapp, får vondt i kroppen og i hodet, og tåler lite psykisk. Blir veldig fort lei meg. Jeg har vært gjennom noen negative forsøk tidligere, og det er alltid slitsomt i etterkant. Å gå igjennom assistert befruktning suger energi. Jeg synes det er veldig tøft. Jeg trenger tid til å fordøye alt, og komme meg etter alle hormonene jeg har tatt. Jeg har også vært borte fra jobben en stund, og må bruke litt tid på å komme inn i rutiner igjen.

Helt siden jeg startet med medisiner til dette forsøket, i starten av juli, har jeg levd i håpet om at denne gangen skal vi lykkes. Det må man jo - ellers så er det jo ingen vits i å gjennomføre forsøk. Man er nødt til å være positiv, og tenke gode tanker. Jeg har også visualisert, sett for meg hvordan det vil bli når vi endelig lykkes. Når man da får et nederlag, så er det ubeskrivelig tungt. Man har levd i et slags vakuum, en boble, en ønskedrøm - og så blir alt knust! Meningen med livet blir utfordret, og man føler seg utilstrekkelig. Alle fremtidsvisjoner går i grus, og man må starte helt på nytt. Hva skal livet bringe? Hva er meningen med livet nå? Hva er det som egentlig er viktig her i livet? 


torsdag 4. september 2014

Kan adopsjon være noe for oss?

I går startet en ny dokumentarserie på TV-Norge, "Ønskebarn". Den følger flere par igjennom adopsjonsprosessen. Jeg hadde benket meg med kleenex, og gråt allerede på introen. Det var sterke saker for meg... Denne serien skal jeg følge med på! For et flott tiltak av TV-Norge! Og for noen sterke og flotte mennesker som stiller opp på TV, for å dele sin historie med oss seerne. Takk! Som langtidsprøver, føles det så godt å se at man ikke er alene i verden. Det er faktisk flere som sliter med å få barn - og det fins flere muligheter :-)

Vi har tenkt på adopsjon, og funderer på om dette kan være noe for oss. Vi har besøkt nettsidene til de ulike adopsjonsbyråene, og vi har snakket med andre som skal adoptere, men vi har liksom ikke blitt overbevist om at det er dette vi skal satse på. Jeg føler det er så langt frem... Man skal søke, bli godkjent, velge land og en hel del andre ting - og deretter må man bare vente... - og gjerne vente litt til.. Og ventet har vi gjort i snart 5 år allerede. Selv for meg som er tålmodigheten selv, så begynner det å kjennes kan man si! Jeg er ganske utålmodig nå! Klokka tikker, og tiden går..

onsdag 3. september 2014

Mor uten barn

Tanken streifet meg tidlig, men det var ikke før jeg leste om andre ufrivillig barnløse kvinner som tenkte på seg selv som mødre uten barn, at jeg tillot meg å tenke på meg selv slik. Etter alt jeg har vært igjennom av prøveperioder, utredning, behandling, assistert befruktning - og nederlag på nederlag, så kjennes det naturlig. Jeg har levd som gravid i månedsvis, ruget på embryoene på den beste måten jeg kunne se for meg. Dessverre så førte det ikke frem, embryoene ble ikke noe av. De forduftet, forsvant, ble bare borte. Det var ikke liv laga - selv om alt så helt perfekt ut. Fine egg med fin celledeling - såkalte gullegg. Til og med slimhinnen har vært flott. Til tross for dette ble det ikke noe ut av det. Eggene sluttet kanskje å dele seg, de ville iallfall ikke feste seg i livmoren. Ingen vet hvorfor det er slik. 

Jeg er en mor uten barn. 

tirsdag 2. september 2014

Kunsten å se alt det positive i livet

Min erfaring er at å være ufrivillig barnløs er altoppslukende. Det opptar deg døgnet rundt, fra du står opp til du legger deg. Følelsene blir ytterligere forsterket gjennom en forsøksprosess, og i sosiale settinger som inkluderer barn og foreldre.  Og leve med en slik berg- og dalbane av følelser er krevende. Man bruker mye energi på å takle følelsene, og jeg opplever ofte å få en psykisk "knekk" i etterkant av ulike typer påkjenninger. Det kan være et negativt forsøk, barnebursdag, familiemiddag osv. Det er lett å bare se at "alle andre" har barn, og glemme og se det hele litt utenfra... Jeg prøver å se alt det som er bra i livet, og stadig minne meg på disse tingene. Jeg tror det er alle de små øyeblikkene som gjør oss lykkelige - og jeg vil prøve å finne flere små øyeblikk i løpet av dagen, og være bevisst på dem. 

mandag 1. september 2014

Hvorfor vil man ha barn?

Ja, dette går jeg å grubler på om dagen... Jeg forstår det er noe biologisk som slår inn. Vi er jo skapt for å skape nytt liv, og føre slekten videre. Det er vel selve urrytmen, fødsel - skape nytt liv - døden. Det er en evig sirkel, og en innebygget drivkraft i de fleste av oss at vi skal få barn i løpet av livet. Når denne sirkelen blir brutt, så vil det føles annerledes, urettferdig og vondt. Drivkraften om å få barn kom sent hos meg. Hos mange kommer den tidlig (heldigvis), og hos andre kommer den kanskje aldri. Jeg lekte sjelden med dukker som barn, og lengselen etter barn var lenge fraværende. Etterhvert begynte venninner å få barn, og det var litt som å våkne opp. Over natten så hadde drivkraften snudd... Jeg var klar for å få barn! Helst i dag! Ble litt tatt på sengen der altså;-)

Det jeg prøver å finne ut av er hva som er viktig med barn - for meg. Er det å gå gravid, få kul på magen, og oppleve alle sider ved et svangerskap og påfølgende fødsel. Eller er det å følge et barn i oppveksten, å utgjøre en forskjell for et barn som ikke kan bo hos sine biologiske foreldre. Jeg funderer på om jeg synes det er viktig at barnet bærer våre gener, eller om det i det store og hele er uviktig. Man vil vel knytte seg til og få morskjærlighet for barnet uavhengig av genene? Jeg tror iallfall at jeg har den egenskapen...