søndag 31. august 2014

Negativ test - igjen..

Etter 8 påbegynte IVF-forsøk og 6 innsett så har vi fremdeles ikke lykkes i og få ønskebarnet. Det er veldig tungt å reise seg etter hver nedtur, og kroppen er veldig sliten etter alle hormonkurene. Nå begynner vi å kjenne på at det kanskje er på tide å avslutte forsøkene, og forsøke og finne en ny retning i livet.
Vi har enda et forsøk igjen på klinikken, som vi har betalt for - så vi har en sjangse til. Men redselen for ikke å lykkes da heller, er enorm. Hva skjer da?

Hvordan går man videre i livet uten ønskebarnet? 

Det er mange tanker man gjør seg i en slik prosess, og vi er bare helt i startgropa. Her er noen av de tankene som kverner i hodet mitt:

Ingen små føtter vil løpe rundt i huset, og ingen vil rope på mamma eller pappa.
Man får ikke oppleve morskjærligheten til sitt eget fødte barn - som jeg har hørt skal være helt uovertruffen. Ingen over, ingen ved siden.. Det er det største i livet!
Hva med alle høytidene? 17. mai og jul er jo på mange måter barnas høytider. Vi voksne skal legge til rette så barna får gode opplevelser og minner, som de kan ta med seg videre i livet. Hvordan skape en meningsfull høytid uten barn?
Hva skjer når man blir gammel? Hvem vil være der med deg? Blir man alene?
Som barnløs er man årsaken til at arven ikke blir ført videre, du blir den siste i ditt slektsledd.

Deretter kommer tanker om hvilke andre måter man kan få barn på. Adopsjon, fosterhjem, eller andre former for assistert befruktning. Hvor viktig er det for meg å gå gravid og føde? Hvor viktig er det biologiske aspektet?

Jeg ønsker å benytte denne bloggen til å skrive tanker og refleksjoner angående ufrivillig barnløshet. Jeg håper å kunne bidra til mer åpenhet og kunnskap omkring temaet, og at andre som sliter kan finne støtte i mine ord.