søndag 7. desember 2014

Artikkel om oss i Ønskebarn-bladet

Etter at vi stor frem i radio, så har det faktisk vært noen flere saker om det samme emnet i media.
KK hadde en artikkel om emnet, og Ønskebarn har nevnt dette i flere sammenhenger i løpet av høsten. Det er jeg så glad for! Det varmer i hjertet mitt. Vi sto frem i Norgesglasset og fortalte om vår historie, og det faktum at ikke alle lykkes med assistert befruktning. Radiointervjuet, samt det at jeg skriver om dette emnet her på bloggen, gjorde at foreningen Ønskebarn - foreningen for fertilitet og barnløshet, ønsket å skrive en artikkel om oss i bladet sitt. Vi er begge to veldig glade for å kunne bidra! Artikkelen kom nå i desemberutgaven, og alle medlemmene skal nå ha fått bladet i postkassen, eller de kan lese det på nettsiden. I artikkelen forteller vi om hvordan det føles når man gang på gang ikke lykkes med forsøk. Hvordan det er å omgås andre, som har barn, eller venter barn. Hvordan man søker informasjon, og prøver og finne nytt håp. Vi prøver å sette ord på alt det som er så vanskelig å snakke om. Håpet er at det skal bli litt lettere å snakke om ufrivillig barnløshet, både for dem som er rammet og for dem rundt.

tirsdag 2. desember 2014

Adventstid

Adventstiden er en tid fylt med forventning og glede, og for mange mennesker er den ensbetydende med mange aktiviteter med barna. Det er det for meg også, men det er hele tiden med andres barn. Man kan føle seg litt tom når man går hjem, og huset er stille. Det betyr ikke at jeg ikke gleder meg sammen med andres barn. Jeg koser meg stort sammen med dem, men tomheten blir desto større når jeg kommer hjem.. Vi inviterer folk sjeldnere hjem til oss enn tidligere, og vi blir sjeldnere bedt hjem til andre. Vennene våre har barn, og er opptatt med barn, jobb og andre venner med barn - det er lett å bli isolert som barnløs. Man må virkelig ta seg på tak, og planlegge godt. Det er iallfall min erfaring. Det er jo så hyggelig når man først får det til! Jeg lurer på om jeg orker å fylle huset med venner og andres barn til juleverksted.. Jeg kommer til å kjenne på en vond misunnelse, samtidig som jeg kommer til å ha det veldig fint. Etterpå vil jeg komme til å kjenne på et slags vakuum, eller tomhet, når alle har dratt. Men det er vel verdt det? Er det ikke? 

tirsdag 11. november 2014

FAKKELTOG med fokus på ufrivillig barnløshet

I morgen kveld, onsdag 12. november, skal jeg delta på fakkeltog med fokus på ufrivillig barnløshet. Det er foreningen Ønskebarn som arrangerer. Bli med og vis solidaritet med alle som strever med å få barn. Alle er velkomne, både med og uten barn. La oss sammen skape mer åpenhet omkring ufrivillig barnløshet!

Oppmøte: Jernbanetorget, foran Østbanehallen (ved tigeren), kl. 18.30. Her blir det salg av, og tenning av fakler. Disse koster 40 kroner, ta med kontanter. Se mer her.





torsdag 30. oktober 2014

Vi har vært på radio!

Den 18. september sto vi frem med vår historie i Norgesglasset på NRK1. Vi snakker om hvordan det er å ikke lykkes med assistert befruktning. Håpet er at andre som sliter ikke skal føle seg så alene, og skape en bevissthet og forståelse om at ikke alle får det til - og hvordan det kan føles. Jeg håper at flere vil våge å være åpne om at de sliter - det synes jeg hadde vært en lettelse. At dette er tabubelagt gjør ingenting godt for noen.
Vi har fått mange positive tilbakemeldinger på intervjuet, både av familie, venner og helt ukjente mennesker. Noe som har varmet veldig. Vi er glade for at vi turte å ta steget!

Her kan du høre programmet. Det ligger ute i 4 måneder til, deretter blir det dessverre fjernet.

søndag 26. oktober 2014

Halvveis i PRIDE-prosessen

Vi er nå halvveis i prosessen mot å bli godkjente fosterforeldre. Vi har vært igjennom fire samlinger, et hjemmebesøk, en samtale, samt en stor skriftlig innlevering. Det er mange følelser i sving, og vi snakker mye om det vi lærer på kurset. For hver samling har vi vel følt mer og mer på hvor stor oppgave det er å være fosterforeldre. Jeg forstår at det ikke er enkelt å oppfostre eget, biologisk barn - men fosterbarn bringer med seg mange ekstra utfordringer, og ofte utfordringer man ikke kjenner til på forhånd. Å være fosterforeldre vil være en livsoppgave, noe man må gå inn for fullt og helt, man må tåle å stå i hardt vær om og om igjen. Samtidig tror jeg det er en veldig givende oppgave å bruke livet på, og det er utfordringer som jeg tror vi ville takle med støtte fra barnevernet og teamet rundt fosterbarnet. Jeg er fremdeles ganske positiv altså.. Mannen er mer midt på treet, og pendelen svinger jo hos oss begge.

Vi synes vi står i veldig vanskelige valg for tiden, men vi får ta tiden til hjelp. Vårt siste IVF-forsøk ved Maigaard har vi besluttet å vente med til våren. Det kjennes godt å ha tatt den avgjørelsen. Da får vi hentet oss inn igjen både fysisk og psykisk, og vi får spart penger. Vi prøver også å innhente mer informasjon om ting som er uprøvd i forsøkssammenheng. Så får vi se hva tiden bringer.

tirsdag 7. oktober 2014

Hvor mye skal man prøve?

I dagens samfunn kan det meste kjøpes for penger. Man tror ofte at man har full kontroll, og kan styre det meste selv. Slik er det imidlertid ikke alltid. Barn kan ikke kjøpes for penger. Man kan kjøpe behandling, men legene kan ikke garantere at man lykkes. Utfordringen for de prøvende parene er hva slags behandling man skal prøve, og hvor mange forsøk man skal gi det. Når skal man stoppe - altså når skal man gi opp? En mor uten barn vil jo ikke gi opp? En mor gir jo ikke opp barnet sitt? Man må jo ha prøvd "alt", for ikke å klandre seg selv senere... Men hvor mye er det å prøve "alt"? Hvor mye energi, tid og penger skal man legge i det? Det finnes jo ikke noe fasitsvar på det, og det er veldig individuelt. Noen greier å legge ned stridsøksen tidligere, og gå videre i livet mot nye mål - mens andre sliter med å gi seg. De blir gående på "vent", tar behandling etter behandling, og bruker store summer på ønskebarnet. De dropper ferier og shopping, og innretter livet sitt etter dette ene målet. Vi prøver vel kanskje å finne en middelvei.. Eller gjør vi egentlig det? Det er jo fremdeles noe som ikke er prøvd... Det er blant annet en klinikk i Helles som tilbyr noe som de ikke gjør andre steder - og jeg vet om noen som til slutt lykkes der.. Ja, og så var det eggdonasjon - kan det være noe? Man kunne jo kanskje også prøvd innsett i naturlig syklus.. Ja, det er fremdeles mye som er uprøvd. Men det er lite hjelp å få fra det norske helsevesenet, veldig få gode råd også. Når man har vært igjennom utredning, samt de 3 forsøkene man får støtte til - så er det slutt, hvis man ikke har lykkes. Hvis man har vært heldig, og har lykkes på 3 forsøk, så har man krav på 3 nye søskenforsøk. Men for dem som ikke lykkes, så er det ikke mer hjelp å få. Da må man søke hjelp på privat klinikk, eller gå til det store utland - og der er det en jungel av klinikker, og vanskelig å finne frem selv.

Da er det vel bare å google, så kanskje man blir noe klokere...

søndag 5. oktober 2014

Mensen - igjen..

Mensen kom dessverre denne gangen også. Det føles urettferdig, og jeg blir lei meg. En gang i måneden blir jeg så til de grader minnet om at jeg ikke får til det som "alle" andre får til. Jeg kunne ønske at jeg kunne slutte og håpe at mensen skal utebli, og at jeg kunne innfinne meg med situasjonen - og gå videre i livet. Men så enkelt er det altså ikke. Hjernen min og kroppen min er fremdeles innstilt på at jeg skal bli gravid.. Den tar liksom ikke hintet. Og jeg kan ikke bare slutte å tenke på det. Selv om jeg ikke vil det selv, så opptar disse tankene hodet mitt nesten hele tiden. Det er en altoppslukende og utmattende situasjon å være i. Jeg er veldig sliten av det. Det blir litt lettere når denne uken er over. Men da er det bare en måned til neste gang.. 

torsdag 2. oktober 2014

Våge å stå frem med sin barnløshet

Ufrivillig barnløshet er et vanskelig tema å snakke om. Både for den som er rammet, men også ofte for dem som omgås den barnløse. Det kan være vanskelig for familien og vennene våre å vite hva de skal si, og hvordan de skal omgås oss på en god måte. Vi er alle forskjellige, og som ufrivillig barnløs må man må finne sin egen måte å takle sorgen på. For oss var det naturlig å være ganske åpne fra starten av. Særlig jeg hadde et stort behov for å dele tanker og følelser med andre, og det å være ærlig om utfordringene føltes riktigere enn å stadig finne på bortforklaringer og hvite løgner. Når man er åpen om dette så får man mange "gode råd". Noen eksempler kan være:

  • Kan dere ikke bare adoptere? Jeg hørte om noen som adopterte, og så ble de gravide!
  • Kan dere ikke bli fosterforeldre? Det er jo så mange barn som trenger gode foreldre!
  • Dere må bare slappe av, og slutte å tenke på det - så sitter'n skal du se!
  • Har dere prøvd wild yam og bidronninggele? Ligge med rumpa høyt? Slimløsende hostesaft? Akupunktur? Avocado og grapefruktjuice? Immundempende medisiner? Blodfortynnende medisiner? 
Lista er lang over gode og velmenende råd...  Det kan være tøft å takle for ufrivillig barnløse. Vi må bare takke for omtanken, og tenke at de ikke kan sette seg inn i vår situasjon, om de ikke har gått igjennom det selv. "Alt" er prøvd, det er vel ingen andre som har så mye kunnskaper om dette enn oss som står midt oppe i det selv. Så et godt råd til dem som kjenner og omgås ufrivillig barnløse, er å lytte. Unngå å komme med gode råd, men vær en god lytter - og respekter at den barnløse kanskje gjentar seg selv. Det er en del av prosessen for å takle situasjonen.

Det hjelper å ha noen og prate med! Det kan være en venninne, en kollega, et familiemedlem, en nabo, eller en terapaut. Jeg synes også det hjelper mye å snakke med partneren. Vi forstår hverandre godt, og har blitt ganske gode på å støtte hverandre i prosessen. Men det er oss, ikke alle forhold er slik. Det å dele utfordringene med andre, gjør ofte at det letter litt på "trykket" - iallfall for meg. Vi opplever å få mye støtte blant folk, og vi har mange som "heier" på oss. Det føles veldig bra! Alt i alt så føler jeg det er mange flere positive sider ved å være åpen, enn at alt skal hemmeligholdes. Man lærer utrolig mye om seg selv og sine relasjoner til andre mennesker, samt om selve prosessen - både fysisk og psykisk. Jeg føler jeg kommer raskere videre i sorgprosessen når jeg snakker om  det, og da kommer jeg også raskere videre i prosessen med å få barn. Man støtter også andre barnløse ved å være åpen, slik at det blir mer normalisert, og tabuer brytes - og det er viktig det! Det er vel nesten viktigst...

tirsdag 23. september 2014

Det første steget videre i livet

Endelig har vi tatt steget videre! Vi er igang med PRIDE-kurs, et kurs som vil forberede oss på å bli fosterforeldre - hvis vi kan og vil dette. Det skal vi finne ut gjennom dette kurset. Det føles veldig godt å være igang med noe annet enn IVF. Kanskje dette kan være noe for oss? Vi har et nytt håp iallfall.. Kurset er samlingsbasert og vil pågå noen måneder. Det jeg sitter igjen med etter de 2 første samlingene er at dette er veldig interessant og spennende, samtidig som det er mye følelser involvert i prosessen. Jeg ble ganske sliten i etterkant av hver samling. Det var mye ny informasjon og kunnskap, samt mye følelser å fordøye. Fremover blir det lesing, og utfylling av livsbok. Det er en ganske omfattende prosess, men jeg tror vi vil lære masse! Noe som også er veldig bra, er at vi møter andre mennesker i lignende situasjoner som oss - noe som føles veldig bra. Vi føler tilhørighet i et fellesskap, og jobber mot et felles mål. Heia!

onsdag 17. september 2014

På radio i morgen!

I morgen snakker min mann og jeg om ufrivillig barnløshet i Norgesglasset på NRK P1! Vår historie er foreløpig ikke en solskinnshistorie - og det er derfor vi ønsker å dele den. Vi synes at det er veldig viktig at også denne siden av assistert befruktning blir belyst i media. Ofte så er det bare solskinnshistoriene som kommer frem. Vi synes det er en viktig sak, og det er noe vi brenner for. Håpet er at dette skal bli mindre tabubelagt med tiden, og dermed lettere å snakke om.

Grunnen til at vi endte opp med å gjøre dette opptaket med NRK, var at mannen min leste artikkelen "Den nådeløse biologien", som bygger på en dokumentar som ble sendt på NRK radio i sommer. Mannen min ble såpass provosert av artikkelen at han sendte en mail til journalisten. Dermed fikk vi et tilbud om å stå frem, om vi orket. Og det gjorde vi. Nå er vi veldig spente på resulatet av opptaket vi gjorde...

Artikkelen finner du her.


mandag 15. september 2014

Det sosiale livet

De aller fleste vennene våre har barn. Det er jo helt naturlig, men for oss føles det ofte vanskelig. I perioder føles det faktiskt helt umulig å omgås dem, fordi vårt eget savn blir så tydelig - og sorgen enda tyngre å bære. Derfor blir vi ganske isolert, og det er ikke bra for oss. Derfor må vi prøve og jobbe aktivt med vårt sosiale liv. Vi har erfart at god planlegging er viktig. At det er lurt å møte en og en familie om gangen, og ikke hele vennegjengen med barn og gravide. Det blir for heftig, og vi blir påminnet vårt eget savn og sorg så mye, at vi vil slite med det i etterkant. Vi har erfart at jevnlig sosial omgang er bedre enn sjeldne møter. En veldig fin ting er å møte andre ufrivillig barnløse, eller par som har slitt lenge og endelig fått det til. Da opplever vi en felles forståelse, og har mye å snakke om. Det er jo ikke naturlig for oss å snakke om bleier, vogner og våkenetter - for det har vi ingen erfaringer om. Og å høre på andres samtaler om slike ting gjør vondt enda verre. Utfordringen er at det er ikke så mange i vår situasjon tilgjengelig... Det er jo veldig forskjellig hvordan vi takler presset, så det er nok mye av årsaken til at det er så stille.. 
Jeg er aktiv i foreningen Ønskebarn, en forening som jobber for ufrivillig barnløse og for fertilitet - der møter jeg heldigvis mange likesinnede. Kafétreffene de arrangerer er gull verdt, når man først våger å komme seg dit:-) 

Besøk fra fosterhjemstjenesten

I dag har vi hatt vårt første besøk fra fosterhjemstjenesten. Jeg var veldig spent på forhånd! Det gikk heldigvis veldig fint. Det var to hyggelige mennesker, og praten gikk lett. Meningen var at de skulle bli bedre kjent med oss, for å avgjøre om vi kan delta på det kommende PRIDE-kurset. Derfor ble det veldig mye snakk om oss, hvem vi er, hva vi gjør, hva vi er opptatt av osv. Det føltes litt rart å snakke så mye om seg selv..

Vi snakket litt om både fosterhjem og adopsjon, og likhetene og forskjellene mellom disse. De nevnte at adopsjon er andre lands barnevernsbarn, og det har jeg faktisk aldri tenkt over... De bærer ofte med seg like mye bagasje som fosterhjemsbarn. Men når man har fosterbarn så har man mer støtte og veiledning i ryggen, enn når man adopterer. Ja, så da fikk vi flere ting å gruble på.

Både vi og huset ble godkjent for kurset. Det føles faktisk som vi er ett skritt nærmere å bli en familie nå. Det er jo ikke sikkert vi blir fosterforeldre, men vi er iallfall igang med en prosess mot å ta et valg på hva vi skal gjøre videre i livet. Det føles veldig bra! Jeg både gleder og gruer meg til kurset, og regner med å måtte ta med en pall av kleenex...




lørdag 13. september 2014

Livet er ikke alltid rettferdig

Telefonen ringer en sen kveld. Det er min beste venninne som vil fortelle meg noe hun har grudd seg til lenge. Hun er gravid. Det er barn nr. 2, og hun er 3 måneder på veg. Vi startet prøvingen lenge før de i det hele tatt hadde vurdert å bli foreldre, og om 6 måneder er de tobarnsforeldre - og vi står tomhendte og alene tilbake. Det er sånn det føles akkurat nå. På den ene siden er jeg veldig glad på hennes vegne. Jeg unner ingen å måtte gå igjennom det som vi gjør nå! På den andre siden er jeg veldig lei meg og sint! Men jeg skjønner jo såpass at folk ikke kan slutte å få barn, selv om vi ikke får det til. Det kommer til å ringe mange flere venner og bekjente med det samme budskapet. Det er noe vi må akseptere og leve med. De negative følelsene vil nok roe seg etterhvert, og de positive vil bli mer fremtredende. Vi skal jo bli "tante og onkel" igjen, og det er veldig hyggelig. Ingenting er som å bli tatt imot med et stort smil og åpne armer når vi kommer på besøk. Det varmer det!


fredag 12. september 2014

Livets fjelltur

Mannen min har så fine betraktninger om ufrivillig barnløshet. Vi er veldig glade i å gå i skogen og i fjellet, fiske og plukke bær. Sæterturer er det koseligste vi kan tenke oss, og gir oss ro og ny inspirasjon. Han beskriver prøvingen som en fjelltur. Folk som får barn raskt, bestiger fjellets høyeste punkt med en gang. Vi som må prøve lenge må gå langs bekkefar, gjennom daler og rundt innsjøer - kanskje må vi også innom noe hytter på veien. Vi opplever mye, og blir mange erfaringer rikere. Vi vil også lære hverandre å kjenne både på godt og vondt - og forhåpentligvis komme sterkere ut av det. Kanskje vil vi ikke nå opp på fjelltoppen i det hele tatt - men det er veien dit som er viktigst. Veien er målet. Selve livet er målet - og det er her og nå. Det er veldig lett å glemme, når savnet etter et barn er størst, og alt føles urettferdig.

torsdag 11. september 2014

Kan fosterhjem være noe for oss?

Og bli fosterforeldre er et alternativ. Vi har vært på et seminar, i regi av foreningen Ønskebarn, om fosterhjem. Her lærte vi mye, og vi fikk en mye større forståelse for emnet. Jeg husker vi gikk derfra i ærefrykt. Wow, det krever mye å være fosterforeldre - for et stort ansvar! Det er ikke noen garanti for at man får beholde barnet, for hvis de biologiske foreldrene skikker seg - så skal barnet tilbake til dem. Det må være traumatisk å miste barnet du har knyttet deg til! Orker vi å risikere det? Samtidig så ble jeg veldig inspirert. Tenk, så fantastisk det må være å få oppleve at et barn vokser opp, og at akkurat du har hatt betydning for barnet. Mye av det samme gjelder jo adopsjon, og da risikerer man jo ikke å miste barnet - men jeg er redd for den ekstremt lange ventetiden på adopsjon... Noen bekjente på min alder vil jo nesten være bestemor før jeg har blitt mor!

I samfunnet vårt er gode fosterhjem veldig viktig. Det er ikke alle barn som har det bra hos sine biologiske foreldre. Alle barn fortjener et godt hjem, samt masse kjærlighet.

På grunn av ventetiden på adopsjon så føler jeg at fosterbarn kanskje kan være noe for oss. Da kan vi forhåpentligvis oppleve å bli foreldre før vi er 40 år, og heller bruke tiden vår på barn - istedenfor på venting. Det gir meg mer mening.
Vi har meldt oss på PRIDE-kurs, et kurs man må gå for å finne ut om man ønsker, og kan bli fosterforeldre. På mandag skal vi ha det første hjemmebesøket av ansatte ved fosterhjemstjenesten. Det blir utrolig spennende, og ganske skremmende. Nå skal vi bli vurdert, og noen skal finne ut om vi er egnet til å være foreldre...

fredag 5. september 2014

Negative forsøk er krevende og tøft

Jeg er utrolig sliten om dagen. Kjenner det veldig godt på kroppen, og i hodet. Blir fort slapp, får vondt i kroppen og i hodet, og tåler lite psykisk. Blir veldig fort lei meg. Jeg har vært gjennom noen negative forsøk tidligere, og det er alltid slitsomt i etterkant. Å gå igjennom assistert befruktning suger energi. Jeg synes det er veldig tøft. Jeg trenger tid til å fordøye alt, og komme meg etter alle hormonene jeg har tatt. Jeg har også vært borte fra jobben en stund, og må bruke litt tid på å komme inn i rutiner igjen.

Helt siden jeg startet med medisiner til dette forsøket, i starten av juli, har jeg levd i håpet om at denne gangen skal vi lykkes. Det må man jo - ellers så er det jo ingen vits i å gjennomføre forsøk. Man er nødt til å være positiv, og tenke gode tanker. Jeg har også visualisert, sett for meg hvordan det vil bli når vi endelig lykkes. Når man da får et nederlag, så er det ubeskrivelig tungt. Man har levd i et slags vakuum, en boble, en ønskedrøm - og så blir alt knust! Meningen med livet blir utfordret, og man føler seg utilstrekkelig. Alle fremtidsvisjoner går i grus, og man må starte helt på nytt. Hva skal livet bringe? Hva er meningen med livet nå? Hva er det som egentlig er viktig her i livet? 


torsdag 4. september 2014

Kan adopsjon være noe for oss?

I går startet en ny dokumentarserie på TV-Norge, "Ønskebarn". Den følger flere par igjennom adopsjonsprosessen. Jeg hadde benket meg med kleenex, og gråt allerede på introen. Det var sterke saker for meg... Denne serien skal jeg følge med på! For et flott tiltak av TV-Norge! Og for noen sterke og flotte mennesker som stiller opp på TV, for å dele sin historie med oss seerne. Takk! Som langtidsprøver, føles det så godt å se at man ikke er alene i verden. Det er faktisk flere som sliter med å få barn - og det fins flere muligheter :-)

Vi har tenkt på adopsjon, og funderer på om dette kan være noe for oss. Vi har besøkt nettsidene til de ulike adopsjonsbyråene, og vi har snakket med andre som skal adoptere, men vi har liksom ikke blitt overbevist om at det er dette vi skal satse på. Jeg føler det er så langt frem... Man skal søke, bli godkjent, velge land og en hel del andre ting - og deretter må man bare vente... - og gjerne vente litt til.. Og ventet har vi gjort i snart 5 år allerede. Selv for meg som er tålmodigheten selv, så begynner det å kjennes kan man si! Jeg er ganske utålmodig nå! Klokka tikker, og tiden går..

onsdag 3. september 2014

Mor uten barn

Tanken streifet meg tidlig, men det var ikke før jeg leste om andre ufrivillig barnløse kvinner som tenkte på seg selv som mødre uten barn, at jeg tillot meg å tenke på meg selv slik. Etter alt jeg har vært igjennom av prøveperioder, utredning, behandling, assistert befruktning - og nederlag på nederlag, så kjennes det naturlig. Jeg har levd som gravid i månedsvis, ruget på embryoene på den beste måten jeg kunne se for meg. Dessverre så førte det ikke frem, embryoene ble ikke noe av. De forduftet, forsvant, ble bare borte. Det var ikke liv laga - selv om alt så helt perfekt ut. Fine egg med fin celledeling - såkalte gullegg. Til og med slimhinnen har vært flott. Til tross for dette ble det ikke noe ut av det. Eggene sluttet kanskje å dele seg, de ville iallfall ikke feste seg i livmoren. Ingen vet hvorfor det er slik. 

Jeg er en mor uten barn. 

tirsdag 2. september 2014

Kunsten å se alt det positive i livet

Min erfaring er at å være ufrivillig barnløs er altoppslukende. Det opptar deg døgnet rundt, fra du står opp til du legger deg. Følelsene blir ytterligere forsterket gjennom en forsøksprosess, og i sosiale settinger som inkluderer barn og foreldre.  Og leve med en slik berg- og dalbane av følelser er krevende. Man bruker mye energi på å takle følelsene, og jeg opplever ofte å få en psykisk "knekk" i etterkant av ulike typer påkjenninger. Det kan være et negativt forsøk, barnebursdag, familiemiddag osv. Det er lett å bare se at "alle andre" har barn, og glemme og se det hele litt utenfra... Jeg prøver å se alt det som er bra i livet, og stadig minne meg på disse tingene. Jeg tror det er alle de små øyeblikkene som gjør oss lykkelige - og jeg vil prøve å finne flere små øyeblikk i løpet av dagen, og være bevisst på dem. 

mandag 1. september 2014

Hvorfor vil man ha barn?

Ja, dette går jeg å grubler på om dagen... Jeg forstår det er noe biologisk som slår inn. Vi er jo skapt for å skape nytt liv, og føre slekten videre. Det er vel selve urrytmen, fødsel - skape nytt liv - døden. Det er en evig sirkel, og en innebygget drivkraft i de fleste av oss at vi skal få barn i løpet av livet. Når denne sirkelen blir brutt, så vil det føles annerledes, urettferdig og vondt. Drivkraften om å få barn kom sent hos meg. Hos mange kommer den tidlig (heldigvis), og hos andre kommer den kanskje aldri. Jeg lekte sjelden med dukker som barn, og lengselen etter barn var lenge fraværende. Etterhvert begynte venninner å få barn, og det var litt som å våkne opp. Over natten så hadde drivkraften snudd... Jeg var klar for å få barn! Helst i dag! Ble litt tatt på sengen der altså;-)

Det jeg prøver å finne ut av er hva som er viktig med barn - for meg. Er det å gå gravid, få kul på magen, og oppleve alle sider ved et svangerskap og påfølgende fødsel. Eller er det å følge et barn i oppveksten, å utgjøre en forskjell for et barn som ikke kan bo hos sine biologiske foreldre. Jeg funderer på om jeg synes det er viktig at barnet bærer våre gener, eller om det i det store og hele er uviktig. Man vil vel knytte seg til og få morskjærlighet for barnet uavhengig av genene? Jeg tror iallfall at jeg har den egenskapen...


søndag 31. august 2014

Negativ test - igjen..

Etter 8 påbegynte IVF-forsøk og 6 innsett så har vi fremdeles ikke lykkes i og få ønskebarnet. Det er veldig tungt å reise seg etter hver nedtur, og kroppen er veldig sliten etter alle hormonkurene. Nå begynner vi å kjenne på at det kanskje er på tide å avslutte forsøkene, og forsøke og finne en ny retning i livet.
Vi har enda et forsøk igjen på klinikken, som vi har betalt for - så vi har en sjangse til. Men redselen for ikke å lykkes da heller, er enorm. Hva skjer da?

Hvordan går man videre i livet uten ønskebarnet? 

Det er mange tanker man gjør seg i en slik prosess, og vi er bare helt i startgropa. Her er noen av de tankene som kverner i hodet mitt:

Ingen små føtter vil løpe rundt i huset, og ingen vil rope på mamma eller pappa.
Man får ikke oppleve morskjærligheten til sitt eget fødte barn - som jeg har hørt skal være helt uovertruffen. Ingen over, ingen ved siden.. Det er det største i livet!
Hva med alle høytidene? 17. mai og jul er jo på mange måter barnas høytider. Vi voksne skal legge til rette så barna får gode opplevelser og minner, som de kan ta med seg videre i livet. Hvordan skape en meningsfull høytid uten barn?
Hva skjer når man blir gammel? Hvem vil være der med deg? Blir man alene?
Som barnløs er man årsaken til at arven ikke blir ført videre, du blir den siste i ditt slektsledd.

Deretter kommer tanker om hvilke andre måter man kan få barn på. Adopsjon, fosterhjem, eller andre former for assistert befruktning. Hvor viktig er det for meg å gå gravid og føde? Hvor viktig er det biologiske aspektet?

Jeg ønsker å benytte denne bloggen til å skrive tanker og refleksjoner angående ufrivillig barnløshet. Jeg håper å kunne bidra til mer åpenhet og kunnskap omkring temaet, og at andre som sliter kan finne støtte i mine ord.